Om Hagebonden.no

Hei!
Jeg heter Jana Sandvik Brinch, og jeg er utdannet bioøkolog. Med denne bloggen håper jeg å inspirere alle som vil bli mer selvforsynt i sin egen hage. Jeg betrakter meg som en urban bonde hvor jeg er begrenset til min hage på ca. 650m2 sentralt i Bergen, hvor dyrkeareal er ikke mer enn 300m2.

I 2023 overtok jeg huset til min mor på landet i nærheten av Bergen. Hage på ca. 2 mål og et drivhus hørte med.

I mine to hager dyrket jeg frukt, bær, grønnsaker og blomster, og jeg hadde flere bikuber og et hønsehus med to høner. Vi er 100% selvforsynt med egg, honning, all frukt og grønnsaker. Nå er huset på landet solgt, og mesteparten av plantene ble flyttet til vår hage som ligger sentralt i Bergen.

Neste år planlegger vi å bygge et nytt og mye større drivhus på landet og forhåpentligvis skal huset og hagen hjemme i byen utvides med en vinterhage, ettersom vinterhagen på landet er favoritt-sted for alle oss tre: meg, mannen min og vår datter som er førsteklassing. Faktisk er vinterhagen det stedet som brukes mest i huset av alle oss tre. Begge hager utvides kontinuerlig med flere grønnsaksbed, og nye bærbusker, frukttrær og nøttetrær som valnøtter og mandler plantes hvert år.

Hvis kunnskapene og erfaringen jeg deler her kan hjelpe andre å bli mer selvforsynt, blir vårt fotavtrykk på kloden litt mindre. Å være selvforsynt handler om å være mer miljøvennlig.

Andre selvforsyningsprosjekter er: sanking av sopp, bær, urter, tang og tare, fisking i sjø og vann, dyrking av grønnsaker og urter inne for å være selvforsynt på vinteren.

Jeg er oppvokst i Russland hvor dyrking av frukt og grønnsaker for eget bruk er veldig populært, og hvor mange har det som heter DATSJA (en parsell på ca. 600m2 hvor man har en knøttliten hytte, og resten av arealet brukes til dyrking av alt mulig rart). Russere har like varmt forhold til selvdyrket mat som nordmenn til mormor sine lefser og lapskaus. Det er noe hellig, og det finnes ikke noe bedre. På grunn av dette får mange erfaring med grønnsaksdyrking før de slutter med bleier, noe jeg er et levende eksempel på.

Mitt forhold til selvdyrket mat startet i drivhuset til min farmor siden hun var en stor tulipan-produsent, og dyrket mye agurker og tomater både for eget bruk, og for salg, samt i kjøkkenhagen til min mormor hvor hun dyrket alt frukt og grønt for å være selvforsynt: jordbær, rips, solbær, gulrøtter, tomater, agurker, squash, løk, hvitløk, poteter, rødbeter og alt annet for meg og mine to fettere. All frukt og grønt vi spiste hos min mormor på landet var selvdyrket, og jeg kan med hånden på hjertet si at selvdyrket mat smaker betraktelig mye bedre enn konvensjonelt dyrket mat vi får kjøpt i butikker.

Jeg bestemte meg for å bli biolog når jeg var syv år gammel. Jeg har en følelse at det var ikke jeg som valgte et yrke, men yrket mitt som valgte meg. Sånn blir det når en 6-åring stiller et spørsmål til sin farmor i drivhuset: Farmor, hva gjør du? Når et lite barn som 6-åring får opplæring i tomatprikling hvor farmoren fortalte nøye hva hun gjorde, og hvorfor, blir barnet bergtatt.

Det første jeg gjorde når jeg lærte meg å lese når jeg ble 7 år gammel- jeg fant min mor sin bok som het: «Atlas over medisinplanter». Jeg gikk ut, så bilder av forskjellige blomster i boken, og fant de på marken. En litt eldre nabojente som gikk forbi, spurte meg hva jeg holdt på med. Jeg fortalte henne hva jeg gjordet. Hun ble overrasket når jeg fortalte henne at målet mitt var å lære alt om alle planter. Da sa hun: «Det heter: botanikk. Vi har det på skolen. Dere får det også når du skal gå i 5 klasse.» Nå tror jeg at det var egentlig i det øyeblikket ble skjebnen min bestemt. ​ Artsbestemmelse (plantesystematikk) ble et av mine favoritt-fag under studietid. Selv om jeg studerte for 26 år siden, husker jeg fremdeles at Svartpoppel heter Populus nigra, Betula nana er dvergbjørk, og ungarsk syrin er Syringa josikaea på latin. Er det rart at min datter viste at rosefamilien heter Rosacea på latin før hun lærte seg å lese på norsk? 🙂

Som jeg husker, har jeg alltid hatt stor interesse for planter: både blomster, og spiselige vekster.

Den store interessen utviklet seg til grønnsaksdyrking på litt mer profesjonelt nivå enn vanlig.

Jeg ble biolog, og etter 5 år på høyskolen var det på tide å velge et tema for å skrive hovedoppgave. Jeg følte at jeg ikke kunne å velge noe annet enn «Spesifikke biologiske og økologiske forhold for tulipan-dyrking i det ytterste Nord.» Jeg har egentlig skrevet to hovedoppgaver samtidig. Min egen oppgave om tulipaner, og når min beste venninne spurte: «Kan du hjelpe meg med å velge et tema for hovedoppgaven, og hjelpe å skrive selve oppgaven også? Av oss to er det du som er medfødt biolog.» Jeg svarte: «Velg samme tema som meg, men med narcisser som er i påskeliljeslekten. Jeg blir den ansvarlige for teorien. Du trenger bare å gjennomføre målinger i drivhuset, og gi meg de. Det blir ganske like hovedoppgaver hvor jeg gjør meste parten av jobben.» Hva gjør man ikke for sin første og beste venninne som var ferdig utdannet sykepleier med god og trygg fast jobb, men valgte å begynte å studere biologi på min høyskole kun for at jeg studerte der? Hun måtte ta ekstern mange eksamener for å hoppe over et år, siden jeg begynte å studere et år før henne, men hun selvsagt ville studere sammen med meg i min gruppe. Vi var var uatskillelig fra første klasse.

Med kunnskap og erfaring finner man fort ut at små forskjeller i dyrkingsmetoder kan utgjøre ekstremt store forskjeller i avling. Det som er mest fascinerende med planter at man får avling nesten uansett hvordan man dyrker.

Tidligere når jeg hadde bare en liten hage i byen var jeg ute etter de mest produktive metodene for å få maksimal avling på et lite areal. Derfor bruker jeg meste parten av min fritid på å lese fagartikler for plantefysiologer, gartnere og agronomer. Her drar jeg stor nytte av mine bioøkologiske kunnskaper. Kan man plantefysiologi, og har gode kunnskaper i kjemi, forstår man hva som skjer i forskjellige faser av utviklingen på forskjellige nivåer i planten.

Som med alt annet i livet, handler selvforsyning i sin egen hage om å prøve og feile. Jo mindre feil vi begår, jo gøyere blir våre prosjekter. Denne bloggen handler både om suksesser og feiltakelser som kan bidra til at andre også kan bli urbane hagebønder.